Nettblikk

Da jeg først fikk forklart Twitters enkle modell var jeg mildt talt skeptisk: 140 tegn til å fortelle dem som følger deg hva du holder på med akkurat nå. Who cares? Skal jeg belemre vennene mine med mundane detaljer om mitt dagligliv? Hvem i all verden gidder vel følge med på det?

Nysgjerrigheten meldte seg først da jeg ble gjort oppmerksom på de faglige mulighetene
Så jeg meldte meg inn for å observere – jeg måtte jo holde meg orientert. Det var ingen sak – alt ved Twitter er enkelt. Og som så mange andre sosiale medier er det kun et rammeverk. Twitter blir hva du gjør det til, og gir deg ingenting uten din deltakelse. Følger du ingen – får du ingenting. Skriver du ingenting, vil ingen følge deg.

Så jeg starte forsiktig med å søke opp noen få i mitt nærmeste nettverk, samt kjente, internasjonale  fagfolk som Web 2.0-begrepets far, Tim O’Reilly, for eksempel. Han må vel ha greie på dette, og ha noe å si som interesserer. Av Tim lærte jeg at proffene blander ca. fire deler teknologi med en del kaffe. Det vil si ca ett personlig innlegg pr. fire fag. Twitter er personlig, så søndagsfrokost med familien styrker troverdigheten på at det faktisk er O’Reilly selv som skriver. Og de fleste faginnlegg inneholder nyttige lenker til cutting edge fagnyheter – ferdig kvalitetssikret av selveste Tim.

Jeg oppdaget til min glede at skryt og åpenbar push-markedsføring er irriterende og ikke akseptert  – det siste blir regelrett straffet. Jeg merket meg at de kjedelige kaffekoppinnleggende begrenser seg selv – som meg er det de færreste som gidder abonnere på det. Du må gi av deg selv, og stole på at du får minst like mye tilbake.

Men den nyttigste åpenbaringen kom med eksperimentering i egen tekst. Fra start har jeg skrevet hovedsakelig på engelsk, og da jeg skrev om et Google Adwords prosjekt jeg holdt på med fikk jeg umiddelbart to til tre ”followers” jeg ikke kjente, men som jobbet med nettopp dette og som twitret om temaer som  interesserer meg. Dette har skjedd med alle liknende temaer, fra folk som søker opp fagutrykk i Twitter. Og da jeg skrev at jeg slet med et spørsmål om microstock ble jeg ikke bare fulgt, men kontaktet med umiddelbare løsninger av en spesialist på området. Enda mer informasjon kunne jeg hente på hans blogg på temaet, www.microstockdiaries.com. Slik fikk jeg verdifull, spesialisert hjelp gratis som det ville vært umulig å oppdrive i vårt lille norske marked.

Og brått var Twitter gått fra tull til fascinerende arbeidsverktøy.