Nettblikk

Når jeg lurer på noe er internett det første stedet jeg går for å lete. Internett er min drikkekilde og jeg drikker glupsk i troen om at jeg på denne måten, og på kortere tid, kan bli et klokere, mer opplyst og en bedre versjon av meg selv.

Som en ivrig nettnavigatør er jeg inneforstått med at det er vondt å lese på nett, at jeg leser vertikalt og at jeg har en utrolig lav smerteterskel for hva jeg tolererer av utydeligheter på nett. Jeg og mine medsammensvorne forlanger klarhet og enkelhet.

Spørsmålet jeg må da til stadighet stille meg selv er om kilden jeg drikker fra ikke smaker mer av tuttifrutti enn av friskt vann? Hva hvis innholdet, til tross for sin klarhet, er så syntetisk at det får tennene mine til å råtne?

Kritikken mot overdreven bruk av nett hagler. Sosialantropologer, medie-vitere, nevrologer, forfattere og andre tittelbærere står i kø om å få hytte med sine never og rope om hvor fordummende web’en er. Hvordan vi blir slappe, ukritiske, infantiliserte og popularitetssyke av vår overdrevne bruk av nettet.

Morgenbladets artikkel om det nye nett-mennesket, var for å si det mildt, en lett deprimerende diagnose på nettsyken. Vi er, ifølge ekspertene, på vei mot kanten av stupet og det går bare nedover derfra.

Ja vel, ok, det kan jeg i grunnen leve med, de korttenkte, navlebeskuende egenskapene nettbrukere diagnostiseres med er i grunnen noe som er medfødt i mennesket. Internettet er bare et medium som synliggjør disse tendensene, så bærer d et utfor, er det nok ikke Facebook, Flickr, Twitter eller e-posten sin skyld. De fremskynder bare prosessen.

Det som forurenser vannet mitt derimot, er den skjeve fordelingen av informasjon som utgis på nett.

Ta den norske Wikipedia som et eksempel. Skriv Grandiosa i tekstfeltet og la deg imponere av avsnitt etter avsnitt om typer Grandiosa’er, ingredienser, konkurranser, musehaler og ymse annet som er like lett å lese som det er å glemme.

Søker du derimot kildekritikk i tekstfeltet til W ikipedia er det et avmagret resultat for å si det mildt. Hva er det som er viktigst, mon tro?

Det er en overvekt av intetsigende merkevareinformasjon å hente på nettet, hvilket fremkommer så smertelig tydelig på den norske Wikipedia. Det står mer informasjon om Farris mineralvann enn innsjøen Farris. Hvorfor er informasjon om kildevann som er til salgs av mer interesse enn et kildevann som er til glede for botanikere, biologer, turister og andre nysgjerrige individer som vil vite mer om faunaen og floraen i Larvik?Hvor er akademikerne? Er de så opptatt av å hytte med nevene at de har glemt å ta i bruk sitt viktigste våpen, deres kunnskap?

Dette minner meg om et eksempel som ble trukket frem av Meg Pickard, Head of Communities and User Experience i the Guardian, da hun holdt foredrag på Webforum 2009 i forrige uke om bruk av sosiale medier.

For noen år tilbake fikk hun en amper e-post fra en leser som lurte på hvorfor ikke hun redigerte/kommenterte på en rasistisk kommentar på en av artiklene deres.Hvorfor kunne ikke du reagere da, var hennes umiddelbare respons. Er iikke du like ansvarlig for innholdet som meg? Delaktighet er en forutsetning for den kollektive plassen.

Derfor utfordrer jeg til massiv krigføring i form av informasjonsbombardering på Wikipedia. La oss fylle den norske Wikipedia med riktig, viktig og meningsbærende informasjon.

Kom igjen, la oss fylle på med rent kildevann, slik at tutti-frutti smaken drukner og blir blasse pasteller i informasjonskildens overflod.